Prosjektet er en adaptiv gjenbruk av et postindustrielt mellomrom lokalisert mellom eksisterende bygninger i bysentrum, transformert til et arkitektstudio. Tidligere fungerte rommet som teknisk bakrom og manglet dagslys, romlig klarhet og en tydelig identitet.

Under oppmåling og kartlegging ble opprinnelige betongåpninger i dekket avdekket – taklanterner som i flere tiår hadde vært tildekket og ute av bruk. Gjenåpningen av disse ble grunnlaget for prosjektets konsept og det sentrale utgangspunktet for transformasjonen.

Prosjektet er basert på prinsippene for adaptiv gjenbruk. I stedet for å endre bygningens struktur, bygger utformingen på dens iboende romlige potensial. Planløsning og romlige proporsjoner er direkte avledet av plasseringen av taklanternene, som i dag utgjør hovedkilden til dagslys og definerer rommets rytme.

Interiøret er organisert gjennom frittstående volumer i lyst treverk som strukturerer programmet uten å lukke planen. Disse elementene definerer arbeidsområder, møteplasser og roligere soner for konsentrert individuelt arbeid.

Materialpaletten er bevisst begrenset til synlig betong, lyst treverk og nøytrale overflater. Materialvalget prioriterer varighet, enkelhet og stabile arbeidsforhold.

Prosjektet handler ikke om å påføre en ny form, men om å avdekke og omorganisere den eksisterende strukturen. Et tidligere teknisk bakrom er transformert til et klart, dagsbelyst og rolig arkitektstudio.